«Det er for grusomt til å være sant», gjentok Nika den første dagen av oppholdet vårt på Phu Quoc-øya.
Den aller første dagen dro vi til et sted som er umulig å glemme – et fengsel kjent som «Kokospalmefengselet».
Historien til Phu Quoc fengsel er beskrevet i artikkelen vår
Under Vietnamkrigen fungerte fengselet som et politisk fengsel. Tusenvis av mennesker ble holdt der, inkludert nordvietnamesere og Viet Cong-soldater.
Fengselet på Phu Quoc har blitt et symbol på menneskelig grusomhet. Krigsårene (1955–1975) forvandlet dette stedet til en pinselsone, hvor tortur ble vanlig.
Hvem torturerte?
— Sørvietnamesisk regjering (Republikken Vietnam): Fengselet var under kontroll av sørvietnamesiske myndigheter, som samarbeidet med USA.
— Amerikanske militærrådgivere: De lærte bort avhørsteknikker og deltok noen ganger i dem selv.
Hvem led?
— Nordvietnamesiske soldater og Viet Cong-geriljaer:
Krigere som støttet den kommunistiske regjeringen i Nord-Vietnam.
— Politiske fanger Personer mistenkt for kommunistiske sympatier eller regjeringsfiendtlige aktiviteter.
Metoder for tortur
— Tigerceller
Fangene ble holdt i trange piggtrådbur der det var umulig å stå oppreist.
— Juling og elektrisk støt: Fanger ble utsatt for juling og tortur med elektrisk støt.
— Isolasjon og sult:
Det ble brukt isolasjonsceller, og tilgangen til mat og vann var begrenset.
— Fysisk mishandling: For eksempel spiker som blir hamret inn eller kokende vann som blir hellt på.
Ifølge ulike kilder døde rundt 4000 mennesker i fengselet, og totalt passerte rundt 40 000 fanger gjennom murene.
De fleste av dem overlevde, men ble fysisk og psykisk skadet for livet. Livet under disse forholdene var verre enn døden.
Escape
En av de mest kjente hendelsene var flukten i 1969, da mer enn 100 fanger klarte å rømme gjennom en tunnel de gravde rett under fengselet.
atmosfære
I dag fungerer fengselet som et museum, men veggene gir fortsatt gjenklang fra fortiden.
— Mørke utstillinger:
Realistiske modeller og bevarte spor etter tortur lar deg føle smerten til de som led her.
– Stillhet og tomhet:
Selve veggene synes å være gjennomsyret av minnet om lidelse.
Når man forlater dette stedet, er det umulig å ikke tenke på prisen for frihet og hva menneskelig grusomhet er i stand til.
